Häromdagen grep den norska polisen ett 50-tal tjetjenska asylökande och massutvisade dom till Moskva. Liksom det svenska migrationsverket verkar man inte ha särskilt svårt att samarbeta med dokumenterade krigsförbrytare.
Det arrangerades en demonstration och då läste Ivar Amundsen från Chechnya Peace Forum upp följande appell.
Tsjetsjensk markering
i Oslo
Stortinget lørdag 5. Februar 2011 kl 15.00
Tale av Ivar Amundsen, Chechnya
Peace Forum
Kjære venner av menneskerettigheter, fred og frihet.
På Stortinget er det i prinsippet tverrpolitisk enighet om at mennesker
som er på flukt fra krig og forfølgelse skal få asyl, opphold
og beskyttelse i Norge når dette er påkrevet.
Tirsdag 25. Januar – for 11 dager siden – var en trist dag i norsk
asylpolitikk. I ly av all oppmerksomheten rundt Maria Amelie foretok Politiets
Utlendingsenhet en større pågripelse av femti tsjetsjenske flyktninger
på asylmottak og andre steder rundt om i Norge.
Felles for disse flyktningene
var at de hadde fått avslag på sine
begjæringer om asyl og opphold i Norge. Deres historier og begrunnelser
var ikke tillagt tilstrekkelig vekt. Faren ved retur var heller ikke vektlagt.
Forholdet
er at hvis man har deltatt i krigen eller støtter et fritt
og selvstendig Tsjetsjenia er man i stor fare for arrest, tortur og drap – da
er man fiender av Russland og i fare over alt i landet. I noen tilfelle blir
også fiender drept utenfor landets grenser, slik tilfellet var med Umar
Israilov i Østerrike for to år siden.
Jeg vil hevde at i svært mange av disse femti tilfellene har vurderingene
fra Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemda og Landinfo vært direkte
mangelfull, overfladisk og feilaktig. Dette kom også tydelig frem i en
sak i Lagmannsretten i forrige måned der en dyktig advokat fikk frem
korrekt faktum for den tsjetsjenske familien Bakhtarysjev, som hadde fått
avslag i alle instanser, inklusive Tingretten. Resultatet ble at Lagmannsretten
snudde helt om og opphevet tidligere vedtak om utsendelse.
Jeg er sikker på at de fleste av de som ble utsendt hadde fått
asyl og opphold i Norge hvis deres saker hadde blitt ordentlig og forsvarlig
behandlet og faktiske forhold om risiko ved retur til Russland og Tsjetsjenia
hadde vært lagt til grunn.
For de femti som ble deportert i et chartret
fly til Moskva 25. Januar var det i mange tilfelle inne søknader om ombegjæring. Disse ble behandlet
ekspress da pågripelsen var et faktum, selvsagt med negativ kjennelse.
Noen timer senere var de på flyet, ute av stand til å benytte sin
lovlige adgang til anke via det norske rettsapparatet. De var med andre ord
rettsløse både i det landet de flyktet fra – og det landet
de flyktet til.
Jeg vil nevne et spesielt tilfelle blant disse. Abubakar Muzjkhoev,
en mann i 30 årene som kom til Norge for syv år siden med kone og fire
barn. Han hadde deltatt aktivt i motstandskampen mot russernes aggresjoner
i både første og andre krig. Femten av hans og konas familier
var blitt drept. Som aktiv motstandsmann og dessuten tilhenger av et fritt
og selvstendig Tsjetsjenia er han per definisjon en fiende av Russland, og
russernes forhatte president i Tsjetsjenia, Ramzan Kadyrov.
På tross av disse krystallklare omstendighetene har han og familien
fått gjentatte avslag i Norge gjennom syv år. Dagen før
utsendelsen pågrep politiet hans kone og fire barn på asylmottaket
der de bodde. Abubakar fikk de ikke tak i, av den enkle grunn at han var ute
på det aktuelle tidspunktet. Dagen etter sendte de familien ut. Abubakar
er igjen i Norge alene, og har selvfølgelig måttet gå i
dekning.
Dette er en grotesk og skammelig sak for Norge. Den forberedes nå som
ankesak til retten, sammen med flere andre saker, og nå må vi håpe
at det norske samfunn viser seg som et rettsamfunn som vektlegger internasjonale
konvensjoner og grunnleggende menneskerettigheter og beskyttelsesbehov for
krigsflyktninger.
Hva er så bakgrunnen for tragedien i Tsjetsjenia? Folket er blitt forfulgt
av russerne i 250 år og fire ganger har forfølgelsene hatt karakter
av folkemord.
Etter oppløsningen av Sovjet Unionen i 1991 gikk Russland til krig
mot republikken som da lovlig krevet sin uavhengighet. Krigen endte i 1996
med at russerne måtte trekke seg ut og det ble vedtatt en fredstraktat
i 1997, undertegnet av presidentene Jeltsin og Maskadov. I 1999 gikk russerne,
anført av landets nye statsminister Vladimir Putin, på ny til
angrep på Tsjetsjenia – en krig som fremdeles ikke er slutt.
I disse
krigene er anslagsvis 250 000 mennesker drept, derav 40 000
barn. Dette er den største krigsforbrytelse i Europa siden andre verdenskrig.
150 000 tsjetsjenere har måttet flykte fra dette helvete til Vest
Europa. Mange tusen har fått asyl og opphold i Norge. Det er tsjetsjenerne
meget takknemlig for, og det skal Norge være stolte av.
Men Norge har absolutt
ingenting å være stolte av når det
gjelder holdninger overfor russerne til de grusomhetene mot folkene i Nord
Kaukasus som ligger bak denne tragedien. Våre skiftende norske regjeringer
har vært minst like tause og likegyldige som resten av det internasjonale
samfunn overfor de gigantiske krigsforbrytelser som Russland har gjort seg
skyldige i på et lite stykke jord i det sør-østlige hjørnet
av Europa.
Det er grunn til også å minne om at Russland faktisk ble medlem
av Europarådet og undertegnet den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen
i februar 1996 midt under de verste myrderiene i den første krigen.
Russland
er nå et samfunn i forfall. Demokrati og lov og orden er fraværende,
korrupsjonen er gjennomgripende, det er pressensur, angrep mot politisk opposisjon,
forfølgelse og drap på menneskerettighetsaktivister, politiske
dissidenter og journalister. Jeg hadde selv tre venner som er blitt brutalt
myrdet: Alexander Litvinenko, Anna Politkovskaya og Natalja Estemirova.
Regimet
i Kreml, under ledelse av tidligere president, nå igjen statsminister,
Vladimir Putin, spiller også på ekstrem nasjonalisme, vold og motsetninger
i samfunnet. Denne ubalanse og voldelighet gir en form for legitimitet for
undertrykkelse av demokratiet – og derfor et middel for å beholde
kontrollen for makteliten. Men mye tyder på at Kreml nå har mistet
kontrollen over disse kreftene og at deres politikk er fullstendig feilsått.
Volden og terrorangrepene i de siste par årene er sterkt økende,
og flere eksperter beskriver nå Russland som et korrupt gangstervelde.
I
fjor vedtok Europarådet i juni en meget sterk rapport om de kritikkverdige
forholdene i Nord Kaukasus, den såkalte Dick Marty rapporten. I oktober
vedtok Europaparlamentet en minst like sterk resolusjon om det samme. Dette
ble fulgt opp med en høring i parlamentets menneskerettighetskomité i
november. Det som nå må til er at Europa og Verdenssamfunnet for øvrig
virkelig tar fatt i disse erkjennelsene og omsetter dem til politisk press
for å få Russland inn på en akseptabel linje der lov og orden,
menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati kommer på dagsorden.
Vi
kan ikke tillate å ha en notorisk kriminell nabo – ikke på grunn
av alle som blir ofre for forbrytelsene – men heller ikke på grunn
av den fare disse setter resten av verden i.
La meg nevne til slutt at i dag,
5. Februar, er det elleve år siden
russiske OMON styrker gjorde seg skyldige i et forferdelig massedrap i bydelen
Novye Aldi i den tsjetsjenske hovedstaden Grozny. Det var summariske henrettelser,
voldtekter og brenning av hus. Minst 85 mennesker ble drept. Vladimir Putin
var på dette tidspunkt blitt presidentkandidat, og vant dette valget – riktignok
med mye fusk – måneden etter, i mars 2000.
Disse forholdene er bakgrunnen
for tsjetsjeneres flukt fra sitt land. Derfor kan vi ikke sende dem tilbake
slik Norge gjort for to uker siden.
Jeg har to krav til Norge:
At Norge visere moral og integritet ved å delta i et reelt press for menneskerettigheter og demokrati i Russland.
At Norge gjennomgår praksis for asylbehandlingen for flyktninger fra Nord Kaukasus og sikrer en god beskyttelse for alle som behøver det.
Mange takk.